Alvorlig talt: Derfor kan ikke fotballspillere nyte julefreden!


Profesjonelle fotballspillere, som vi alle vet, har det nokså godt. To timers jobb pr dag, gudestatus, raske biler, pene damer, utrolig lønninger etc. Medaljens bakside er ikke altfor avskrekkende. 

Å tilbringe kjedsomme fredagskvelder på et anonymt hotellrom, med vann på menyen, er ikke en av plussene i regnskapet. Når vennene dine forteller om fantastiske skiferier, og du selv vet at du aldri vil få lov til det samme, er en smule irriterende. Jeg vil anta at å bli pepet av banen av tusener også kan regnes på minussiden i forbindelse med fotballyrket. Som oftest, vel og merke, er livet som fotballproff fordømt bra - som jeg har friskt i minne. 

Unntatt rundt juletider. 

Idet familien er i ferd med å gyve løs på gavene, er det på tide å hoppe i bilen med retning treningsfeltet. Oppstart har trolig blitt flyttet frem en time eller to (med forbehold om frost), slik at alle rekker tilbake til kalkunmiddagen. Det er en fattig trøst, må vite. Det er ikke tid til frokoster med røkt laks, sprudlevann eller late morgener med de små. 

Bryan Robson fortalte meg nylig at han ble stoppet av lovens lange arm på vei til trening, 1.juledag, på midten av 80-tallet. For all del en morsom historie, men som regel forløper en slik tur uten de store hendelsene. 

Når man først er fremme på treningsanlegget, er stemingen lystig: håndtrykkene sitter løst, og det er en konstant lyd av folk som ønsker hverandre "God Jul". Forent i en uuttalt skuffelse er man likevel ved godt mot. 

Hva som så skjer avhenger av hva slags type visvas treneren føler for å servere. 

Dersom laget er i god form, er treningen over før den startet. Oppvarming, et par teite sprinter, fem-mot-fem og en time senere er hele seansen over. Managerens melding er imidlertid alltid klar: kos deg, ikke gjør noe dumt, og ser deg til morgendagens kamp. 

Det fungerer derimot ikke alltid slik. Trenere som befinner seg under press kan - og vil - gjerne innta rollen som Ebenezer Scrooge i den kjente julefortellingen "A Christmas Carol", dersom han tror det kan gi tre poeng.

En gang på midten av 90-tallet, hutret jeg meg gjennom et par timer med hjernedød "taktisk-innføring" (fotballens svar på skyggeboksing) som Southend United-spiller. Vi var så elendige at vi trolig fortjente det, men det betyr ikke at vi ikke hadde lyst til å kjølhale treneren. "Skaff deg et liv", ropte vi med ujevne mellomrom. Til ingen nytte. 

Dersom jeg hadde blitt værende på utlån i Rotherham United like lenge som jeg egentlig skulle i desember 1996, ville jeg tilbragt den 25. i en av de mest trøstesløse, dystre og nedslående motellrommene jeg noen gang har satt mine bein i. The Millers la ikke to pinner i kors for å få spillere på lån til å trives. Jeg tviler i tillegg på at de hadde et opplegg klart 1. juledag. Jeg satte punktum for oppholdet tidlig nok til å kunne tilbringe julehøytiden hjemme. De som ble værende igjen i Yorkshire var ikke fullt så heldige. 

Hvis du vet at du skal spille Boxing Day, er den 25. en eneste lang prøvelse. Det er begrensninger for hvor mye du kan dytte inn i brødsaksa, du får kun én porsjon dessert, og du må se til at det ene vinglasset varer hele kvelden igjennom. 

Det er selvsagt ikke verdens undergang, men du ender som festens sjåfør. Hvert. Eneste. År.

Det betyr vel og merke ikke at du kan ta en kalkulert risiko. 1. juledag 1995 var jeg nokså overbevist om at jeg ikke ville bli å finne på gressmatta, da QPR kom til Highbury kl 13.00 neste dag. Jeg hadde vært ubenyttet reserve på Anfield den 23. desember, og med kun to innbyttere tilgjengelig på den tiden, følte jeg det var lite trolig at jeg skulle få sjansen.

Jeg skal innrømme at jeg kan ha tatt både to og tre bokser øl, og kanskje et lite glass portvin kvelden i forveien. Det kan knapt kalles rebellsk, men det var usikkelig; for meg, om ikke annet. 

Hva skjedde den påfølgende dagen? Jo, jeg gikk inn i garderoben 11.30, tok en kikk på lagoppstillingen og der - Nummer 29, Adrian Clarke. Ikke på benken, men i startelleveren. Min Premier League-debut. 

Så hvordan gikk det? Vi vant 3-0, og jeg spilte strålende. Det var, og er fremdeles, høydepunktet i karrieren.

Noe som beviser at litt ekstra kalkun ikke er skadelig. 

God Jul!