Sturrock som Southend-maskot er en skam!


Det finnes få lyspunkt for tilhengere av lag i fotballens kjelleretasjer. Dersom du er på jakt etter suksess, leter du på feil sted. Det finnes absolutt ingen berømmelse eller stråleglans "her nede". Som tilhenger tråkker man sørgmodig fra et trist sted til et annet, mens man forsøker å ikke tenke på at ens eksistens henger i en på alle måter tynn tråd. Akkurat som å befinne seg på en buss i sør-London, med andre ord. 

Det eneste du har er stoltheten din. En følelse av at klubben du følger i tykt og tynt har et sett av prinsipper som de alltid akter å følge. Prinsipper som du rettmessig kan ikle deg selv, som forteller verden hvem du er. Søndag inntok Southend United podiet, sjekket at mikrofonen virket og deretter utbasunerte et budskap som fikk de fleste til å miste matlysten.

Avgjørelsen om å gi Paul Sturrock sparken var i sannhet en ondskapsfull en, og å "la" ham få komme tilbake når Southend spiller finalen i Johnstone's Paint Tophy på Wembley, var så nedlatende at alle i klubben fremstår som latterlige. Sturrock er, slik man har villet fremstille ham, en middelaldrende maskot; vingeklippet foran åpent kamera.

Man kan forstå hvorfor han takket ja til klubbens tilbud, men en del av meg er skuffet over at han ikke fortalte akkurat hvor de kunne stikke forslaget. Sett i lys av at den nyinnsatte manageren, Phil Brown, uttalte at "det fremdeles pågår diskusjoner" rundt finalespørsmålet, er det ikke gitt at denne sagaen er over ennå. 

Vi har hatt prinsipper tidligere. Vi hadde Steve Tilson som manager, en klubblegende fikk en skakkjørt skute på rett kjøl, og gjorde klubben til noe mer rafinert. Vi hadde så vidt mye ballbesittelse, at vi ble kalt de lavere divisjoners Arsenal. Den eneste forskjellen fra originalen var at vi faktisk vant en tittel. Naturlig nok; etter to strake opprykk fikk klubben juling i andredivisjon, uten at det fikk styreformann Ron Martin til å trykke på panikknappen. I stedet fikk Tilson en kontraktsforlengelse. Som supporter føltes det både godt og riktig. 

Det skulle imidlertid ikke forbli slik. Southend ble degradert - som forventet - og vi ble tvunget til å selge nøkkelspillere. Med økonomiske problemer og et lass av spillere som forsvant ut dørene, tok det ikke lang tid før et nytt nedrykk var en realitet. Tilson ble erstattet av Sturrock, som overtok en spillerstall så tynn at de hadde slitt i en Five-a-side turnering. 

Med et lag bestående av bosman - og lånespillere, førte Sturrock klubben ut av uføret og inn i smult farvann, midt på tabellen. Den påfølgende sesongen gikk klubben glipp av muligheten til direkte opprykk med ett poengs margin, mens han i år har tatt Southend til Wembley for første gang siden 1930 (Da klubben møtte Clapham Orient i en seriekamp).

For den gode ordens skyld; Siden seieren over Leyton Orient i den første kampen i JPT-semifinalen, har Southend spilt 11 kamper, og kun vunnet to av dem. Fra å jakte direkte opprykk, er det nå snakk om å redde seg inn til en play-off plassering. 

Jeg var tilstede på Underhill forrige måned, da laget tapte 0-2 mot nedrykkstruede Barnet. Det var et sørgelig skue. Southend ville ha fortsatt i samme stil ut sesongen, og gått glipp av opprykk med et hav av poeng. Det som plager meg, er ikke beslutningen om å kvitte seg med Sturrock, men snarere at det skulle skje

Sturrock sliter med Parkinson's, en sykdom som angriper sentralnervesystemet. Han kommer ikke til å bli bedre, og han kommer heller ikke til å få flere muligheter på dette nivået. Styreformann Martin insisterer på at etterfølger Phil Brown har behov for sesongens siste kamper for å kunne ta spillerstallen nærmere i øyensyn. Hvorfor kunne han ikke begynt det arbeidet etter Wembley 8. april? Hvorfor kunne ikke Sturrock fortsette i jobben i ytterligere to uker; ikke minst slik at man hadde sluppet dette latterlige kompromisset? Ville Brown fått så vidt redusert tid til forberedelser at det overstiger skaden som denne episoden har påført klubbens omdømme?

Jeg skal overlate til de med inngående kjennskap til Ron Martins regjeringstid å bedømme. Men, vi snakker om en klubb som ved en rekke anledninger ikke har evnet å betale lønninger i tide, og som har blitt forelagt hele fem trusler om tvangsoppløsning i løpet av fem år. Det skulle være unødvendig å si at alle i klubben burde se seg selv i speilet etter denne uken.