Sheiker, emirer og oljepenger: Den store sponsorkampen!


Unibets Per Marxen har denne høsten satt seg fore å "følge pengestrømmen", i et forsøk på å avsløre de bemidligede som har inntatt europeisk toppfotball: Oligarker, sheiker, amerikanske rikfolk, europeiske familiedynastier og asiatiske milliardærer.

Vi har kommet til Del 2, hvor vi analyserer sheikenes rolle i fotballandskapet anno 2013.

Skal man først snakke om når araberne inntok fotball-europa, må vi tilbake til 2004. Arsenal inngikk en enorm sponsoravtale med Emirates Airlines, med en anslått verdi på 890 millioner kroner. Det var imidlertid ikke bare avtalens størrelse som fikk folk til å sperre øynene opp, men avtalens varighet: 15 år. I tillegg til at Arsenals nye stadion ville bære navnet Emirates.


Avtalen med Arsenal, som var den største i britisk historie, var kun startsskuddet for Emirates' voldsomme ekspansjon i sponsormarkedet. I de påfølgende årene sikret selskapet seg AC Milan, Real Madrid, Paris St Germain og Hamburger SV som nye sponsorobjekt. De arabiske flyselskapene har i det hele tatt jobbet målrettet inn mot fotballen. Etihad Airways (Abu Dhabi) er, foruten Manchester City, offisiell partner for Ferraris Formel 1-lag. Gulf Air (Bahrain) var sponsor for engelske QPR i perioden 2008-2011, mens Qatar Airways siden juli 2013 har hatt navnet sitt på Barcelonas skjorter. 

Flyselskapenes reklameoffensiv er små brikker i en mer langsiktig strategi, hvor oljestatene skal markedsføres som noe annet enn... ja, nettopp; olje. Turisme betyr naturlig nok stadig mer, mens flyselskapene selv ønsker å vokse. 

Èn ting er sponsoravtaler. Noe ganske annet er direkte overtagelser av klubber. Det er hva som skjedde i 2008, da Abu Dhabis kongefamilie overraskende valgte å kjøpe Manchester City for om lag 900 millioner kroner - et kjøp som ble hilst velkommen av City-tilhengerne med Oasis i spissen. Begeistringen var selvsagt forståelig. Mens erkerivalen United hadde hentet den ene tittelen etter den andre, hadde City havnet sørlig i bakleksa. Mellom 1989 og 2002 evnet ikke City å slå United en eneste gang. 

Bare for å bevise at man ikke leker butikk, overbød City - mindre enn 24 timer etter at overtagelsen var et faktum - Chelsea i kampen om den brasilianske angriperen Robinho. For rekordsummen 300 millioner kroner snappet de nye eierne Robinho foran nesen på selveste Roman Abramovich. Symbolikken i det grepet var ikke til å misforstå. Den lyseblå delen av Manchester aktet å etablere seg som en maktfaktor dra dag en. 

De etterfølgende kjøpene som Manchester City foretok, rystet samtlige Premier League-motstandere. Selv om det riktignok ikke endte med seriemesterskap i første forsøk, var det på alle måter tydelig at Manchester City, som ved et trylleslag, var blitt det nye økonomiske tyngdepunktet i engelsk fotball. De øvrige klubbene kunne enten trekke på skuldrene, eller forsøke å holde tritt. 

Bivirkningene ved å ha en finansiell koloss som City ravende tøylesløst rundt i overgangsmarkedet viste seg øyeblikkelig. Man kunne bare nevne "City" i forbindelse med en hvilken som helst potensiell overgang, hvorpå prisen på spilleren steg i samme øyeblikk. "Greed is good" - spesielt når man har en attraktiv vare som kjøperne slåss om. 

Med Sheik Mansour i spissen vant City den engelske FA Cupen i 2011 for første gang på 42 år, og kvalifiserte seg dessuten til Champions League. Året etter vant klubben - i en avslutning enhver Hollywood-film verdig - omsider det engelske seriemesterskapet. På kort sikt hadde Abu Dhabis strategi båret frukter, og fra å være en liga med "The Big Four" (Manchester United, Chelsea, Arsenal og Liverpool), ble Premier League til en "Big Three", hvor kun Manchester-klubbene og Chelsea anses som realistiske utfordrere til ligatittelen. 

Den radikale strategien, og de dertil hørende summene som ble brukt på lønninger og overganger, hadde vist seg som en suksessoppskrift. Men, Abu Dhabi var så visst ikke den eneste Gulf-staten med ambisjoner innen fotballen. I nabolandet Qatar var kanskje ikke fremgangsmåten like oppsiktsvekkende, men til gjengjeld uhyre målrettet. 

Navnet Qatar Investment Authority (QIA) bør være kjent for enhver fotballnerd. Det er nemlig dét selskapet som siden høsten 2012 har eid Paris Saint-Germain. Prisen anslås til i overkant av 720 millioner kroner, noe som ikke verre enn at QIA kjøpte spillere for ytterligere 2 milliarder kroner. 

Av QIAs øvrige investeringer kan blant annet nevnes 12.7% i banken Barclays, 3% av oljeselskapet Shell og et datterselskap som i 2010 kjøpte velkjente Harrods av forhenværende Fulham-eier Mohamed Al-Fayed. 

Faktisk var navnet "Qatar" i ferd med å bli kjent i fotballverden allerede før den spektakulære overtagelsen av PSG. Allerede i 2010 lykkes Qatar Foundation med å gjøre noe som ingen andre organisasjoner hadde klart tidligere: Nemlig å havne på trøyene til FC Barcelona.


I mange år var trøya helt fri for reklame. I 2003 stemte imidlertid 90% av medlemmene, som fortsatt eier FC Barcelona, for å tillate reklame på spillernes brystkasse. Fra 2006 var det så Unicef - i en omvendt sponsoravtale, hvor Barcelona bidro med rundt 12 millioner kroner til FN-organisasjonen - som ble oppmerksomheten til del. 

I 2010 ble tradisjonen, om ikke brutt, i alle fall tøyd noe, da Qatar Foundation la nærmere 1.3 milliarder kroner på bordet for å havne på Blaugranas trøyer. Naturligvis, er man fristet til å si, var dette verdens dyreste trøyesponsorat noen sinne. Et bemerkelsesverdig sponsorat, som likevel ble akseptert av Barcelonas tilhengere, fordi Qatar Foundation er en non-profit organisasjon. Selskapet har som formål å "styrke Qatar på veien fra en oljeavhengig - til en kunnskapsbasert økonomi, ved å åpne opp for det menneskelige potensial". 

Men at dette skulle være et skritt på veien til et egentlig "corporate sponsorship" var det nok kun de mest kyniske finanseksperter som hadde regnet med - i alle fall at det ville skje så vidt kjapt. Etter 113 år uten draktreklame for kommersielle aktører, kun FC Barcelona altså annonsere at Qatar Airways ville pryde trøyene fra juli 2013 frem til 2016. Betalingen? Jo, rundt regnet 260 millioner pr år. At det atter igjen er Qatar som har maktet å sikre seg et av de mest attraktive sponsorobjektene i verden, er så visst ingen tilfeldighet; Qatar er et land hvor sport står i fokus, og en sentral brikke i arbeidet med å posisjonere seg globalt. 

Hvis man tror at Qatar Airways er vesensforskjellig fra Qatar Foundation, eller Qatar Investment Authority for den del, så hører man trolig til blant de som også tror at julenissen eksisterer...