"Old Europe": Fotballrevolusjonens neste slagmark


”That’s Old Europe”.

Så vidt frimodig omtalte den daværende amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld Tyskland og Frankrike. Rammen var en pressekonferanse i 2003, og årsaken av at nevnte to land mente det var en dårlig idé å gå til angrep mot Irak.

Formuleringen har fått fotfeste i nettopp Frankrike og Tyskland, hvor den i dag brukes på en sarkastisk måte. Gjerne for å beskrive en høyere moralsk integritet. Nettopp fordi det ikke var en særlig god idé å gå til krig - spesielt ikke siden masseødeleggelsesvåpen, som man brukte som påskudd, ikke fantes i virkeligheten.

"Old Europe" kan saktens også brukes for å beskrive en type fotballklubber som er under press. Som vi har behandlet i de tidligere kapitlene av denne føljetongen, har ikke de europeiske klubbsjefene lenger lokale rivaler å stri med. Nå handler det derimot om steinrike oligarker og sjeiker som kjøper seg vei til suksess.

Premier League har blitt den foretrukne slagmarken for nevnte rikfolk. Men, Frankrike kan meget vel bli neste - i alle fall dersom mønsteret fra England fortsetter.

I Frankrike, Italia og andre europeiske land, har det i årtier vært tradisjon for at kjærligheten til en klubb går i arv. Dette fenomenet er særlig interessant når det er bemidligede familier det er snakk om. Slike eksempler finnes det fremdeles mange av rundt om i Europa.

Det handler om familieformuer - om "Old Money" - og et livslangt forhold til én bestemt klubb. Man kan på mange måter snakke om en form for europeisk "Old School" når det gjelder å eie fotballklubber. Et system som gradvis har forsvunnet ut av Premier League, og som nå kun eksisterer i de lavere divisjoner - med et par unntak (som vi skal se nærmere på senere). 

Vi skal på en rundtur på kontinentet, hvor mange av de gamle makthaverne er under press fra oligarker og oljesjeiker. En umulig tanke bare for få år siden. De menneskene vi her snakker om, har dype lommer. Ja, familieformuer som er bygd opp over mange år.


Felles for "Gamle Penger" er at de er uløselig knyttet til en fotballklubb i deres lokalområde. Europeisk fotball er, om ikke ensartet i spillestil, relativt lik i oppbygning: Klubbene var enten eid av medlemmene, eller så var det en lokal riking som stod i spissen for klubben, og holdt økonomien som noen lunde under kontroll.

Ellers var det som regel et spørsmål om flaks. I den forstand hvorvidt den ene eller andre regionen var så heldig å ha den rette rikingen innenfor sine grenser - en millionær som vel og merke var opptatt av fotball. Slik var engelsk fotball innretter i mange, mange år - Inntil Premier League ble selvstendig i 1992, takket være den historiske TV-avtalen med Murdochs b-sky-b.

Særlig sørover i Europa er denne tradisjonen fremdeles den gjengse. Og det er derfor vi kan kaste et blikk på Frankrike og Spania når vi skal vurdere hvordan "Old Europa" har stått seg.

Med oligarker, sjeiker og amerikanernes inntog de seneste 15 årene, er virkeligheten i fotballens Europa snudd opp-ned. Vi befinner oss i en situasjon hvor det i de fleste ligaer kun er 2-3 lag som kan gjøre seg berettige forhåpninger om seriegull - og ikke minst Champions League-spill. Penger er så visst en stor del av regnestykket.

Fotballens playboyer utkjempet ikke slagene utelukkende på banen, men også i tabloidavisene og de ordinære nyhetssendingene. Det var familier som, i mindre målestokk enn i dag, ville bruke fotballklubbene til markevarebyging og selvpromotering, mens også familier som hadde et bankende hjerte for den riktige trøya.

Dynastiene er imidlertid i ferd med å bukke under for det massive økonomiske presset, som sjeikene, oligarkene og amerikanerne har lagt på europeisk fotball. Mer enn noen gang tidligere handler det om å kunne måle seg finansielt med motstanderne - dersom man skal ha håp om å vinne troféer. Hvis man i tillegg ønsker å vinne det gjeveste av dem alle - nemlig pokalen med de store ørene - er det nærmest et krav om at man har milliarder på bok.

Det har flere av de "gamle" eierne. Men, de er på ingen måte så villige til å begi seg inn i tøylesløs pengebruk, som eksempelvis de nybeslåtte oligarkene.


Dessuten er det jo også at man kan få et tilbud som ganske enkelt er umulig å avslå - spesielt dersom det kommer fra noen som er oppsatt på å vinne for enhver pris. 

Den gamle europeiske fotballorden er under press. Uansett hvor realistisk ambisjonene i en region måtte være, har begivenhetene i klubber som Manchester City, Shakhtar Donetsk, Paris Saint-Germain gjort inntrykk. "Vi vil også kjøpe oss til suksess", er det fristende å melde.

Hvis de gamle familiedynastiene rundt om i Det Gamle Europa ikke kan, eller vil, kaste seg inn i den økonomiske runddansen, er det mange fotballtilhengere som står klare til å si ja når en russer, araber eller amerikaner banker på døra.

Med Abu Dhabis oppkjøp av PSG og Dmitri Rybolovles kjøp av Monaco, ligner Frankrike den neste store slagmark i fotballrevolusjonens tid.