Italias fodballfyrster: Pozzos hellige treenighet


Det er i byen Udinese i det nordøstlige Italia at vi finner en av de mest suksessrike fotballsjefene i Europa. Det er sågar snakk om en herremann som ikke er omgitt av skandaler. Giampaolo Pozzo (bildet over) er utvilsomt en dyktig fotballkjøpmann - ikke minst hva angår speidervirksomhet og talentutvikling.

David Pizarro, Vencenzo Iaquinta, Sulley Muntari, Asamoah Gyan, Gokhan Inler, Alexis Sanchez og naturligvis danske Martin Jørgensen, er alle spillere som har skaffet seg et navn i Udinese. Og så har man ikke vært direkte uheldige ved å ha den lojale målmaskinen Antonio Di Natale i klubben siden 2004.


Pozzo kjøpte Udinese i 1986, da klubben befant seg i Serie B. Klubben hadde blitt tvangsflyttet ned en divisjon på grunn kampfiksingsskandalen. Siden 1995 har Udinese vært fast inventar i øverste divisjon, med tredjeplassen i 1998 som hittil beste resultat. 

I de senere år har familien Pozzo begynt å utvide fotballforretningen, og overtok spanske Granada i 2009, mens engelske Watford ble en del av samlingen så sent som i 2012. 

Udinese selger seg til topps, konstaterer den anonyme - men akk så kunnskapsrike - engelske blogger, The Swiss Ramble. Opp gjennom 90-årene har Udinese praktisert en strategi som burde gjøre de fleste klubber misunnelige - ikke bare sportslig, men i høy grad økonomisk. Klubben er viden kjent for sine aktiviteter på overgangsmarkedet, og især evnen til å finne talenter før alle andre. 

 Og det er konkurransen som har gjort Udinese innovative, ettersom kampen er hard om sponsorkronene i Nord-Italia. Med Milano-klubbene og Juventus - som alle har pengesterke familier i ryggen - er det ikke mye til overs for Udinese. Dessuten er det langt mer prestisje knyttet til å spille for de tradisjonelle storklubbene - ikke minst blant de italienske talentene. Derfor har Udinese en noe mer kronglete vei enn sine geografiske rivaler. 

Klubben kan skilte med et globalt nettverk av speidere som teller mer enn 50 - og hundrevis av lokale kontakter. Kun med det for øye å finne unge spillere før de tiltrekker seg oppmerksomheten fra større klubber. Dessuten har klubben spesialisert seg i "alternative marked", les: Sør Amerika og Afrika, atter igjen for å ha et konkurransefortrinn.

Det er således ikke tilfeldig at Udinese har hentet noen av sine største stjerner fra nettopp Chile og Colombia - og ikke Brasil eller Argentina. Det faktum har hatt den bieffekten at spillere fra de mindre kjente fotballnasjonene har tatt til takke med lavere lønninger i Udinese - mot å kunne bruke den italienske klubben som et utstillingsvindu i Europa. 

Alexis Sanchez (Bilde) er et strålende eksempel i så måte. Han ble kjøpt som 16-åring, men leid ut i to sesonger til Colo Colo i hjemlandet Chile og River Plate i Argentina. Han ankom deretter Udinese i 2008, hvor han hadde tre sterke sesonger. I 2011 ble han solgt til Barcelona for 195 millioner kroner.


Ettersom klubbens innkjøpspolitikk fører til at troppen blir meget stor, er det bare sunn fornuft at man også eier Granada og Watford. I Granada kan spansktalende spillere fra Sør Amerika starte karrieren i et land hvor de i det minste snakker samme språk.

Men alle leieavtalene og politikken som stadig fører til salg av de beste spillerne, har naturligvis en bakside: Udinese har hatt vansker med å ta det siste og avgjørende skritt mot toppen i Serie A. Man kan imidlertid ikke frata klubben at Pozzo-familien skjønner hvordan man driver fornuftig fotballforretning. Siden 2005 har klubben kommet ut av samtlige overgangsvindu med et solid overskudd (mist tosifrede millionbeløp i Euro). Best var det i 2011, da både Alexis Sanchez og Gokhan Inler ble solgt. 

I det hele tatt kan man være sikker på at det finner sted en storhandel når byens fotballstolthet er involvert:  

  • Alexis Sanchez - til FC Barcelona i 2011 for 195 millioner kr.
  • Stefano Fiore - til Lazio i 2002 for 187 millioner kr.
  • Fabio Quagliarella - til SSC Napoli i 2010 for 135 millioner kr.
  • Kwadwo Asamoah - til Juventus i 2012 for 135 millioner kr.
  • Gökhan Inler - til SSC Napoli i 2011 for 130 millioner kr.
  • Samir Handanovic - til Inter i 2012 for 90 millioner kr.
  • Thomas Helveg - til AC Milan i 1998 for 64 millioner kr.
  • Per Krøldrup - til Everton i 2006 for 51 millioner kr.

Det er ikke bare spillere, men også trenere, som har skapt seg et navn på Stadio Friuli. De mest fremtredende er nåværende Zenit-trener Luciano Spalletti og Alberto Zaccheroni, som vant tittelen i sin første sesong i Milan. 

Tatt i betraktning at Udinese klarer seg betraktelig bedre enn for eksempel Sampdoria - en klubb med noen lunde de samme forutsetninger - så sider det litt om at Pozzos oppskrift er like riktig som den er unik. Derfor kom da heller ikke kjøpet av Watford helt ut av det blå. Giampalo og sønnen Gino hadde nemlig oppdaget at det var talenter å finne også blant Watford-spillerne. Likeledes at klubben kunne bli Udineses link inn til det mest lukrative fotballmarkedet i Europa - Premier League.

Italienere i England: Gino og Giampalo Pozzo (i midten) sammen med Watfords tekniske direktør Gianluca Nani.

Pozzo kan blant annet utnytte synergieffektene ved å eie tre klubber i tre forskjellige ligaer - og ikke minst implementere den samme suksessoppskriften i både Watford og Granada. 

At det virker er bevist for lenge siden. Ingen av klubbene skal gjøre seg forhåpninger om mesterskapstitler, men Udinese har vist vei hva angår spill i Europacupene og de hjemlige cupene. 

Pozzos strategi handler om å få tre klubber i tre land til å samarbeide om et konsept som skal ende med dette: Nemlig at de to "nye" (Watford og Granada) gir samme suksess som Udinese har levert i mange år.