Nasjonen fortjener en bedre kaptein enn Wayne Rooney!


Hva ser du etter i en kaptein?

Ønsker du den fødte lederen? En som presterer jevnt? En god kommunikator? Et jovialt og trofast menneske? En fyr som tar ansvar når det gjelder - en som bærer byrden, en med kaldt hode og med evne til å inspirere?

Kanskje i en ideell verden kunne du funnet noen med samtlige kvaliteter.

Hva med ingen av kvalitetene...

Hva med en herremann som ikke kan lede et lag, knapt kommunisere forståelig eller prestere noenlunde jevnt; en mann hvis rulleblad viser at han mister hodet under press og knekker sammen under forventningspress. En mann som - i likhet med sin forgjenger - vil bli gjenstand for latter hvis han hevder han er et respektabelt medlem av samfunnet.

Herved presenterer jeg vår nye landslagskaptein. Mine damer og herrer, Hr Wayne Rooney.

Det er mer enn 60 millioner mennesker i dette landet. Sett i lys av de allerede nevnte kriteriene, er få av dem dårligere kvalifisert som kaptein.

Nesten 10 år inn i angriperens landslagskarriere, har gutten som skulle bli konge, vist seg mer som Henry VIII enn som Horacio Nelson; en storvokst, barnslig, selvopptatt narsisist med hang til å sette egne behov foran lagets når ting blir vanskelig.

Jeg kunne fortsatt med hendelsen i Gelsenkirchen i 2006 da han ble sendt av banen for en unødvendig stempling i kvartfinalen mot Portugal. Jeg kunne nevnt eskapadene i VM-sluttspillet i Sør Afrika i 2010, hvor han presterte som en liten skolegutt og oppførte seg som en bølle i skolegården. Jeg kunne skrudd klokka tilbake til forrige vinter, da bråket han stelt i stand i Montenegro kostet ham halvparten av sommerens EM. Bevisene finner i overflod.

Det har ikke alltid vært slik. Rooney var utrolig i England-trøya - om ikke annet i to uker - i EM-sluttspillet i 2004. I de stakkede 14 dagene var prestasjonene hans utrolige. 18-årige Wazza var best i alt han foretok seg, fryktløs og energisk, og ganske enkelt turneringens beste spiller. Det er verdt å merke seg at Zidane, Ronaldo og Pirlo også var med i nevnte mesterskap.

Plutselig var vi velsignet - nærmest som lyn fra klar himmel - med en kvalitetsspiss. Ikke bare var han god på egenhånd, men han inspirerte lagkameratene også. Intet mindre enn en tenåringssensasjon, som dette landet aldri har sett maken til tidligere. Rooney hadde det samme lave tyngdepunktet som Diego Maradona og Paul Gascoigne bygde karrierene sine på. Dessverre, som vi har blitt vitne til, deler han nevnte duos tilbøyeligheter til å selvantenne.

EM 2004, pluss minus et par kamper siden den kamp, er Rooneys foreløpige høydepunkt i landslagskarrieren. Han har så visst levd godt på den turneringen siden den gang. I de påfølgnde åtte årene har han gått fra den ene skuffende landskampen til den neste. Innesluttet, mumlende, foretatt skuldertrekk og - verst av alt - virket fullstendig likegyldig.

Jeg skal vedgå, Wayne Rooney - ofte omtalt som den største britiske fotballspiller i sin generasjon - at du slett ikke har vært Englands eneste skuffelse i det 21. århundret.

Enkelte vil sikkert peke på spissens 29 mål på 76 kamper, noe som ved første øyekast virker imponerende. Majoriteten av disse scoringene har kommet mot lag som Andorra og Kazakstan.

Dersom man har klippekort på spissplassen, er jeg sikker på at en rekke andre spisser kunne gjort det godt mot fotballens miniputter. Mest betegnende er likevel at Rooney bare har funnet veien til nettmaskene tre ganger i løpet av sine 21 nyligste landskamper. Hvert eneste av målene bestod i å breside inn ballen.

Jeg tviler ikke på at lagkameratene godtar Rooney som Hodgsons kapteinsvalg fredag. Det betyr imidlertid ikke at selv ville valgt ham dersom de ble forelagt valget. De kjenner detaljene i Rooneys utenomsportslige eskapader, og de er selvsagt smertelig klar over at han har brukt nesten hver eneste kamp de siste årene til å sutre, gjemme seg, skyte fra hofta eller trekke på skuldrene.

Etter å ha tilbragt så mye tid sammen med ham, vet de også at han ikke har en personlighet som er i stand til å inspirere dem. Jeg hevder akkurat det, fordi jeg også har opplevd ham på nært hold. Jeg mener personlig at han besitter like store inspiratoriske evner som en skål med risengrynsgrøt.

Vi har de som vil hevde at hvem som bærer kapteinsbindet ikke skal ha avgjørende betydning; at et landslag skal bestå av elleve lederskikkelser og at den som bærer armbindet kun er interessant for pressen. De kunne ikke tatt mer feil.

Den engelske landslagskapteinen er trenerens høyre hånd og lagets kommandosentral; en trygghetens klippe midt i den internasjonale fotballens malstrøm. Kapteinen er likeledes gjenstand for medienes særlige fokus, og især de millioner av barn som forguder bakken han trår på. Jeg anser det langt ifra som uvesentlig hvem som er kaptein. En slik jobb innebærer stolthet, ære, prestisje og ambassadørstatus.

Vi har i sannhet hatt en rekke gode kapteiner de senere årene, herunder Billy Wright, Bobby Moore, Bryan Robson, Terry Butcher og David Beckham. Og ansvaret var ikke noe de tok lett på. Så hvorfor mener Hodson at Rooney er svaret?

"Det er en stor ære, noe jeg er virkelig stolt over", mumlet Rooney i går. På sitt sedvanlige deprimerte vis. "Forhåpentlig vis kan vi toppe dagen med en overbevisende seier."

Vi kommer til å slå San Marino i kveld, og Rooney vil uten tvil finne veien til nettmaskene. Jeg kan forstå at hans vikargjerning i kapteinsrollen ikke vekker de store følelsene akkurat for øyeblikket.

Nå som John Terry har takket for seg, og Frank Lampard og Steven Gerrard nærmerer seg pensjonisttilværelsen, handler det om hvorfor Hodgson gjør Rooney til kaptein nå - foran langt mer kvalifiserte medspillere. Det forteller oss rett og slett om trenerens intensjoner for fremtiden. Det burde være urovekkende for enhver spiller, supporter, sponsor og forelder.

Wayne Rooney er en plaget sjel, et brusehode, mumlende og sur. Rett og slett en modell på hva man ikke ser etter i en kaptein.