Uttaket av Sterling borger for "Nye og Morsomme England"


De aller fleste hevet øyenbrynene da Raheem Sterling ble plukket ut i den engelske landslagstroppen forrige uke. Det kan vise seg å være Roy Hodgsons mest spennende avgjørelse på mange, mange år. Sterling er så rå og uferdig som en biff tartar. Langt mer enn en fotballspiller er han er Springer Spaniel, som jager ballen med ørene flagrende i vinden. Han er ikke akkurat hva man forbinder med en Hodgson-spiller. Men, plutselig er kanskje ikke fremtiden så dyster som vi fryktet.

Sterling er, i mangel av et bedre ord, morsom. Han får ballen, og han løper med ballen. Han forsøker ikke å stikke seg unna markeringene, ei heller snur han seg for å sende en enkel støttepasning. Det eneste han gjør er å stirre motstanderen dypt inn i øynene og stiller dem et retorisk spørsmål: "Hvordan i all verden skal du evne å stoppe meg?". Man synes litt synd på dem, egentlig. Å forsøke å stoppe Sterling er som fange en fjert med et fiskegarn.

Dersom det finnes en taper i dette spillet, må det være Brendan Rodgers. I forrige uke formelig bønnfalt han offentlig om at Sterling ikke ble tatt ut i U21-troppen. Han fikk ønsket sitt oppfylt, men det spørs om han ikke skulle vært litt mer spesifikk. Rodgers er bekymret for hvorvidt Sterlings plutselige berømmelse vil gå til hodet på ham, og han har all mulig grunn til å være engstelig. Dersom Sterling feirer landslagsuttaket på samme måte som han hevdes å ha feiret sin første proffkontrakt, er det grunn til å tro på babyboom i Merseyside-området.

Så handler det selvsagt om holdninger. I løpet av Liverpools sesongoppkjøring i USA valgte Sterling å be Rodgers om å roe seg ned ved flere anledninger. Trenerens klare melding tilbake ble fanget opp av FOX TV hvor man kan høre Rodgers si:

"Dersom du ber meg om å roe meg ned en gang til når du får beskjed om noe, sitter du på første fly tilbake".

Men hva det å si for Hodgson? Vi snakker tross alt om en manager som heller spiller med James Milner på høyrekanten enn Theo Walcott. Årsaken? Fordi Milner vet å stanse trafikk i motgående retning, mens Walcott, i overført betydning, rusler ut i pysjamasen og lar vinduer og dører på vidt gap.

Sterling synes nok disiplinert hva angår nevnte. Mot Manchester City nøytraliserte han Milner, mens han samtidig ga Kolo Toure sin største skrekk siden han leste det med liten skrift på slankepille-boksen. Hvor mye av Sterlings prestasjon som kan tilskrives taktisk forståelse, og hvor mye som skyldes adrenalin gjenstår derimot å se.

Viktigere er at Hodgson faktisk ser mot fremtiden. Hans vurdering om at han ikke skulle kvitte seg med noen av de eldre spillerne ble ikke akkurat delt av mannen i gata. Etter nok en skuffende sommer var det heller slik at vanlige folk helst så en rekke landslagsspillere dumpet i en gruvesjakt med dårlig mobildekning.

Det er lite sannsynlig at Sterling vil få spilletid mot Ukraina. Det faktum at han er med er uansett svært gledelig. Som vi alle vet er glede en følelse som det engelske landslaget sjelden evner å lokke frem. Jeg liker å ha noen i laget som kan drible, og jeg kan like at det ikke er Stewart Downing. Jeg liker også at Hodgson velger å inkludere en morsom spiller. Kanskje vi alle har vært litt for strenge med ham?

Les flere morsomheter av Iain Macintosh HER.