Tvilende til Deschamps Frankrike


Dersom det er vanskelig for de europeiske spillerne å finne motivasjon på tampen av en lang sesong, bør utsiktene til spill i Sør Amerika være en spore til innsats. Frankrike, uten VM-kvalifisering å tenke på, kunne se frem til to godbiter i fotballforstand i starten av juni. Først et møte i Montevideo mot regjerende Copa America-mester Uruguay, og deretter samba-nasjonen Brasil i Porto Alegre. 

Så altfor raskt skulle det gå skeis. Som det ofte gjør med Frankrike. En personlig feil signert den ellers utsøkte Eliaquim Mangala, forærte Luis Suarez Uruguays vinnermål. Det var likevel til å leve med. Måten franskmennene deretter kollapset på etter at Oscar ga Brasil ledelsen, bør derimot være grunn til bekymring. "Dette begynner å bli bekymringsverdig", var mandagens overskrift i L'Equipe. "Etter fire tap i løpet av de fem seneste kampene etter nyttår, er Frankrike er landslag i tilbakegang".

For første gang stilles det spørsmålstegn ved trener Didier Deschamps - bare åtte måneder etter den eurforiske uavgjortkampen mot Spania i Madrid. Han vil ønske å styre klar av de samme feilene forgjenger Laurent Blanc gjorde i kjølvannet av en oppløftende start. 

At det trekkes paralleller mellom Deschamps og Blanc er ikke til å unngå. Begge var naturlig nok en del av den samme landslagsæraen som spillere. Duoen er på alle måter smarte, etter at de betimelig valgte sine foregående trenerjobber. 

De deler også erfaringen ved å ikke ha fått den beste avskjeden før de tok landslagsjobben. Blancs Bordeaux, som hadde feid all motstand til side i gullsesongen 2009, var ikke annet enn en blek skygge av seg selv innen han hadde ryddet garderobeskapet på Stade Chaban-Delmas. Klubben endte på sjetteplass, og følgelig uten Europacupspill i den etterfølgende sesongen. 

Deschamps siste oppløpsside i Marseille var kanske enda verre. Seier over rivalene Lyon i Coupe de la Ligue-finalen (Deschamps' sjette trofé i løpet av tre år), og et knepent Champions League-tap mot Manchester United, kunne ikke maskere en katastrofalt svak sesongavslutning. Marseille endte til slutt på 10. plass i 2011/2012, og både klubb og trener var greit fornøyde med å skille lag. 

Enkelte vil hevde at trenernes parallelle ikke er representativt. Like fullt; i begge tilfellene avdekkes beykringsverdige svakheter. Når ting gikk trått på klubbnivå, var verken Blanc eller Deschamps i stand til å snu skuta. Hvordan vil de så takle den uunngåelige formsvikten med et kronisk kranglete landslag?

Til å begynne med virket Blancs reaksjon helt riktig, i kjølvannet av VM-fadesen i 2010. Etter å ha tapt de to åpningskampene, begynte det plutselig å ligne på noe. Frankrike gikk lenge ubeseiret, inkludert gevinster mot så vel England som Tyskland. Likevel var det tydelig at selvtilliten var alt annet enn god når satt under press. 

I forkant av Euro 2012 kunne Frankrike se tilbake på 20 kamper uten tap. Den første streken i den berømmelige regningen kom med 0-2 tapet for Sverige. Selv om tapet ikke forkludret avansement til kvartfinalene, var det som å åpne Pandoras Eske. De nedslående prestasjonene mot EM-vinner Spania har sannelig satt sine spor. 

Dersom noen skal kunne evne å få fart på Frankrike, er det Deschamps. Han har derimot desperat behov for å identifisere ledertyper som kan hjelpe laget i vanskelige stunder. I likhet med Blanc, er kanskje Deschamps største feil at han ikke kan sette seg selv inn på laget.