Hurra for Hodgson: Englands kloke ugle!


Det var sannelig ikke pent å se på til tider. Men, Roy Hodgson & Co kom i mål til slutt. På pressekonferansen etter kampslutt møtte han selveste inkvisasjonen. Med blodskutte øyne fortalte han i grunn omverden om en tur i fornøyelsesparken - som egentlig alt ikke hadde vært så fornøyelig. Regn, vind, vannblemmer og en blødende brystvorte.

"Jeg er veldig godt fornøyd", sa han med en stemme som avslørte at hva han trengte var litt søvn. "Dette betyr voldsomt mye". 

Hodgson sa at han hadde "died a thousand deaths" på Wembley, og hver eneste en av dem virket å ha satt sine spor. Hva enn du måtte mene om Hodgson, er det vanskelig ikke å ha medfølelse med en mann som har levd i vissheten om at han kunne lide samme skjebne som forgjengerne Steve McClaren og Kevin Keegan. 

Se for deg at du er på det rene med at livet ditt, ettermæle, mentale helse - alt - avhenger av Joe Harts evne til å forholde seg fokusert. Bare forestill deg hvilken stressituasjon det er snakk om. På mange måter er det et under at Hodgson ikke dukket opp på pressekonferansen kun iført undertøy, med en flaske mixtur, ropende til imaginære edderkopper. 

Hodgson var det foretrukne valget blant svært få da Fabio Capello forlot skuta i 2012. Nærmere bestemt: Fru Hodgson og Fotballforbundet. Alle andre ønsket seg enten Harry Redknapp eller en kontinental skikkelse. Noen unngikk spørsmålet, mens andre igjen ba til høyere makter om at Sir Alf Ramseys ånd ville ta bolig i en annen kropp, for deretter å bekjentgjøre seg. 

Hodgson stolte på instinktene sine i Euro 2012, da han skalket gluggene som en butikkeier i Florida. Han kunne gå med hevet hode ut av turneringen, men med vissheten om at han hadde forferdelig mye å rette på. 

Han gikk inn i kvalifiseringen med en ny formasjon: 4-2-3-1. En taktikk som har pendlet mellom å være komplett uforståelig og tannløs. Kun Moldova og San Marino måtte gi tapt mot den taktiske nyvinningen. Polen, Ukraina og Montenegro hadde derimot få problemer med å stå imot hva Steven Gerrard & Co måtte finne på. Det var slette saker, og angrepene på Hodgson nådde nye høyder. 

Liverpool-supporterne var ikke det minste overrasket over utviklingen. De hadde friskt i minne fotballen han tok med seg til Anfield. Hodgson hentet inn dårlige spillere, spilte dårlig fotball og "alt" feil. Det var ikke bare resultatene, men tilnærmingen. Hvor han nektet å la seg lure inn i munnhuggeri med Sir Alex Ferguson, da han avstod fra å ta opp kampen med eierne, og at han nektet å forstå hvorfor fansen var misfornøyd. 

Likevel fortjener han ros nå. Det kommer til å være de som nekter ham heder og ære, men han fortjener det like fullt. Hodgson fortstod at England-fansen vil finne det enklere å stille seg bak et angripende lag. Og dette laget var til tider så offensive at de fikk Keegans Euro 2000-mannskap til å se ut som et italiensk landslag. 

Det finnes de som har pekt på spillergruppens kvaliteter, for å gjøre Hodgsons prestasjon mindre. Å gå ubeseiret gjennom kvalifiseringen, med kun fire baklengs som fasit, er det bare å ta hatten av for. Uavhengig av feil i fortiden. 

England går ikke inn i VM-sluttspillet som favoritter. Ei heller som utfordrere. Men, de reiser i det minste til Brasil neste sommer. Det i seg selv er gledelig. La oss imidlertid la Hodgson få hvile noe dager nå. Før vi forventer at han slår hjul i gledesrus. 

Sjekk ut VM-oddsen her!