England må finne en spillestil. Og holde seg til den


Tallenes tale er klar. Siden England gikk hen og slå Tyskland 5-1 i München, har de ikke overrasket noen positivt.

Ikke fansen. Heller ikke treneren. På ingen måter pressen. Ei heller den ganske fotballverden. Ikke engang spillerne selv. Ikke i en kamp av betydning, i alle fall. Ikke siden 2001. 

I kampene hvor England ikke har vært favoritter, har de heller ikke vunnet.

Enkelte dårlige kamper mot antatt svakere motstand har også vært et problem, noe vi atter fikk et bevis på denne uken. Tap mot Kroatia, Nord-Irland og Ukraina; tre uavgjorte mot Montenegro og poengdelinger mot Makedonia, Polen, Østerrike, Israel, Sveits og Algerie i nylige mesterskap er alle bevis på nevnte. 

Så hvorfor har det seg slik at England så altfor ofte snubler i viktige kamper? Handler det om en mental sperre?

Ja, delvis er det slik.

Det er likevel ikke slik at roten til det påståtte psykologiske problemet handler om forventningspress.

Hver eneste engelske landslagsspiller vet å prestere med alles øyne rettet mot dem. For å vise seg fra sin beste side på Premier League-scenen, trenger man tykk hud og skikkelig karakter. Roy Hodgsons mannskap har nettopp dét i bøttevis.

De kan skylde på urealistiske forventninger og pressen så mye de måtte ønske, men slikt skal prelle av som vann på gås.

Landslagets problemer kan heller ikke tilskrives mangel på kvalitet heller.

Selvsagt; dersom du sammenligner med land som Spania, Tyskland, Holland og Argentina, har ikke roy Hodgson det samme utvalget av verdensstjerner for hånden. Men, spillerne kan klare det på gode dager. De er slett ikke på dypt vann internasjonalt.

Så hva er da problemet? Personlig tror jeg det handler om usikkerhet og mangel på taktisk veiledning.

Spania, Tyskland og Holland skifter ikke stil basert på hvem de møter. Ansiktene i lagoppstillingene skifter fra tid til annen, men laget spiller like fullt på samme måte - uavhengig av motstander.

Når disse lagene møter andre gode lag, kan de normalt se på medspillerne i visshet om at lagkameratene vet akkurat hva som skal gjøres. Styrken ligger i systemet, med andre ord.

Det er akkurat hva du trenger når du står med ryggen mot veggen i 30, 60 eller 90 minutter.

Om du spiller fotball på barnenivå, i parken, på topplan, five-a-side eller på landslaget, er følelsen fremdeles den samme. Når motstanderen virker å være sterkere, får pasningene til å sitte, energiske, kontante i taklingene; i det hele tatt bedre som et lag - er det lett å bli oppgitt. For ikke å snakke om å få panikk. 

Dersom du imidlertid er på det rene med din egen rolle, og kjenner arbeidsoppgavene dine inn og ut, likeledes; at du kan stole på at lagkameratene dine gjør det samme og at taktikken er korrekt, er det mulig å ri av stormen. Sammen kan man klare å skaffe seg et godt resultat.

Der hvor man mangler tro, og der hvor tvil og usikkerhet sniker seg inn, ligger veien åpen for nederlag.

Og det er her hvor England skiller seg fra de aller, aller beste i internasjonal fotball. 

Vi endrer taktikk fra kamp-til kamp; og i kjølvannet bytter vi ut spillermateriellet. Det er fortsatt ikke slik at "skomaker bli ved din lest" har noen betydning, og enkelte spillere brukes derfor på posisjoner hvor de ikke fungerer optimalt. 

Det er ingen klar spillestil, ingen kontinuitet. Er det rart at spillerne gjør feil og ser forvirret ut?

Finn en klar spillestil og filosofi, komponer et harmonisk og balansert lag. Det betyr at dersom vi likevel må klare oss uten noen av de antatte stjernene, så gjør ikke det noe.

Om ikke annet vil vil bli kvitt usikkerheten. Med klare hoder kan vi kvitte oss med disse psykologiske problemene.  

Selv om England ikke er det beste landslaget, kan vi likevel overraske. Vel og merke; dersom vi fremstår som en enhet når vi møter de aller beste, kan vi vinne når det gjelder som mest.