England er et lag som fungerer - og bra er dét


Dersom det er ett ord som har blitt synonymt med Roy Hodgsons regjeringstid som England-manager, er det "funksjonelt". Du kan meget vel ha sett andre beskrivelser, som for eksempel "velorganisert", "Solid" og "stødig". Likevel er det et annet ord som vel så ofte blir benyttet i samme åndedrag som det engelske landslaget - "Forutsigbart".

Det er for så vidt forståelig. I følge en gratis ordbok-tjeneste jeg har snublet over på Google, er F-ordet noe som brukes i sammenhengen "I stand til å prestere som forventet eller påkrevet". Det er verken en hyllest eller kritikk, så du står således fritt til å benytte beskrivelsen om enn du ruller på øynene over laget, eller om du føler behov for å vise litt entusiasme. 

"Jeg var nokså imponert over hvor funksjonelt laget fremsto forleden", sier optimistene. "Pøh, England. Hvor forutsigbart og funksjonelt. Gjesp", snøfter de resterende. Men, for et lag som verken har rukket å oppnå suksess eller fiasko, er det vanskelig å si seg uenig med noen av påstandene.

Slik sett lå helgens oppgjør mot San Marino an til å bli et interessant et, ettersom Hodgsons rigide defensive organisering passer best i kamper hvor man ikke ser mye til ballen. Mot et av verdens svakeste landslag er i teorien "funksjonelt" ikke nok. Man antok at England måtte legge bort noe av strukturen for å kunne vinne overbevisende. 

Ved utelukkende å se på resultatet fra kampen kan man forledes til å tro at det var nettopp dét som skjedde. Faktisk var det Englands evne til å gjøre ting enkelt - heller enn spektakulært - som var den største suksessfaktoren. Bring ballen opp til midtstreken, slå noen pasninger mens du venter på en åpning. Ikke én gang trengte England stole på individuelle ferdigheter for å score. (Foruten Ashley Youngs rakett fra 20 meters hold. For argumentenes skyld velger jeg å spandere like mye oppmerksomhet på det som San Marinos keeper gjorde). 

Vi står ansikt til ansikt med muligheten for et engelsk landslag som evner å kombinere funksjonalitet og effektivitet. Etter å ha vært vitne til en resultatmessig ørkenvandring med landets beste individuelle spillere - uten å ha et tilsynelatende fungerende system å plassere dem i - har vi nå et landslag uten spillere med klippekort. 

Uten de store stjernene å bygge laget rundt, er England velsignet med muligheten til å tilpasse taktikken og rotere på lagoppstillingen uten å påkalle de store protestene. Roy Hodgson kan koste på seg å studere motstanderen grundig, meisle ut en taktikk som gir best muligheter for resultat, for deretter å komponere den mest kapable førsteelleveren. Det var kanskje bare San Marino på fredag, men vi kan også se tilbake på seieren over Brasil i februar. Selv om seiersmarginen ikke var den samme i sistnevnte tilfelle, så var metodikken tilsvarende.

Det er kanskje ikke så spennende, og jeg kan forstå hvorfor mange savner et lag bestående av Beckham, Owen, Lampard og Ferdinand. Men, hvor førte det oss den gangen?

I VM 2006 hadde vi sårt trengt en midtbanespiller som kunne vinne ballen langt bak på banen, og som kunne dirigere tempoet. Som vi alle vet; dersom noen av spillerne i "Den Gyldne Generasjonen" hadde blitt henvist til benken, hadde hele nasjonen gått i stå. IKEA-butikker ville blitt stukket i brann som protest mot Svens angivelige sabotasje, og hans egen - så vel som Ryvitas posisjon - ville vært påført uopprettelig skade. De daværende stjernene hadde kanskje en plass i alles hjerter, men et "funksjonelt" lag utgjorde de så visst ikke.