Bytte av nasjonalitet undergraver landslagsfotballen


Hvis det engelske fotballforbundet fortsetter arbeidet med å få Adnan Januzaj til å skifte statsborgerskap, er vi nødt til å diskutere hva som er vitsen med internasjonal fotball.

Dersom forsøket på å dyrke frem en ny generasjon av engelske spillere skal parkeres av én imponerende forestilling signert en ung belgier-albaner, kan vi spørre oss om hvorfor vi gidder?

Hvorfor ikke sende speidere rundt i verden på jakt etter unge talentfulle spillere som vi kan gi et britisk pass? Hvorfor ikke bruke tid på å overbevise regjeringen om et nytt konsept hvor idrettsutøvere kan få statsborgerskap i ekspressfart? 

Hva er poenget med å pese med Playstation-spillende, brusdrikkende late ungdommer? Hvorfor streve med bortskjemte unger, som tror de eier hele verde? Vi kan sende talentspeidere ned til Copacabana og hente fattige niåringer i hundretall tilbake til Burton. 

Poenget med internasjonal fotball har, slik jeg har fortstått det, vært at nasjoner får teste sine evner mot andre nasjoner. Hva er det vi tester dersom vi løper skoene av oss i forsøket på å få unge spillere til å skifte nasjonalitet? Hvem som har det mest effektive byråkratiet? Vil England i fremtiden rose den unge herremannen i personalavdelingen; han med nese for slektsgranskning?

Vi har vært på ville veier i lang tid allerede. Spania kunne takke den brasilianske midtbanespilleren Marcus Senna i 2008. Et fremragende kroatisk landslag kunne på sin side skilte med den alt-annet-enn kroatiske spissen Eduardo. Også har vi selvsagt den legendariske Alfredo di Stefano, som spilte både for Argentina, Columbia og Spania. Det skjer over hele verden. Det betyr imidlertid ikke at det er slik det skal være. 

Ingen hevder at nasjonalitet ikke er et flytende begrep. Bare se på Mo Farah. Født i Somalia og tatt med til England i en alder av åtte år. Ingen kan bestride mannens "britiskhet". I West Bromwich finner vi en annen suksesshistorie med en immigrant i hovedrollen - Burundi-fødte Saido Berahino. Han blir å finne på det engelske landslaget i løpet av de fem neste årene. 

Slike historier gjør at man blir varm rundt hjerterote. Det er derimot når passbyttene fortas i ekspressfart at det blir feil. Når en spiller skifter nasjonalitet, ikke på bakgrunn av å representere et land som tok i mot en familie på flukt fra krig, men snarere for å spille for det landet som mest trolig plukker ham ut på landslaget. Det handler om spillere i midten av 20-årene, som ikke maktet å ta steget opp på sitt eget landslag, bestemmer seg for å representere en annen nasjon. FIFA kan sette en stopper for dette med et pennestrøk, ved å kreve at fotballspillere bekrefter sin nasjonalitet når de fyller 17 år. Men, det de er vel opptatt med andre ting for øyebliket. 

Det gjelder ikke bare spillere, men også trenere. Jeg elsker Sven Gøran Eriksson, og jeg har satt meg fore å skrive en musikal basert på mannens ekstraordinære liv. Men, dersom England hadde vunnet VM 2002 og den på sidelinja var svensk, kan man egentlig hevde at England "virkelig" hadde vunnet? Trenger egentlig noen nasjoner blant FIFAs topp 50 hjelp fra en utenlandsk trener? 

Standardsvaret på dette er å spørre om Steve Bruce - for øyeblikket den høyest plasserte engelske treneren i Premier League - vil være en bedre landslagstrener enn eksempelvis Jürgen Klopp. Selvsagt ikke. Men, det er heller ikke poenget. Det skal ikke handle om å raske sammen kremen for enhver pris. Det skal handle om å la nasjoner bryne seg på hverandre. 

Nå som den tåpelige, utdaterte ideen om å tjene sitt eget samfunn har blitt kastet over bord, handler det i stedet - for enhver pris - om å stable på beina et best mulig lag. Akkurat som klubbfotballen. Dersom det samme skal gjelde for landslagsfotball har vi et seriøst problem. 

Klubbene eier spillerne. Klubbene betaler spillerne. Klubbene låner ut sine spillere til landslagene slik det alltid har vært - fordi de har en forpliktelse til å la spillerne ivareta det ærefulle oppdraget med å representere sitt landslag. Men, hvis internasjonal fotball ikke lenger handler om nasjoners ære, hvorfor skal vi da fortsette å finansiere en slik grådighet? 

Vi har allerede nådd et punkt hvor det eneste fotballfansen håper på i landslagspausen, er at klubbens spillere ikke returnerer skadet. Dersom FIFA gir nasjonene anledning til å skalte og valte med konseptet nasjonalitet, er det ikke lenge før klubbene selv begynner å lure på om det er verdt å frigi dem for landslagsspill.