Glem Messi og Ronaldo - Zlatan Vs BigMac er den store duellen


Det handlet faktisk om mer enn El Clasico forrige helg. Lørdag var i sannhet spekket med europeiske storoppgjør. Vi nevner i fleng; Fenerbahce mot Besiktas, Inter Milan vs AC Milan, Porto i aksjon mot Sporting og den franske utgaven av El Clasico - Marseille mot Paris Saint-Germain i sør-Frankrike.

De spanske gigiantene kunne begge vise til en av verdens to beste spillere i Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, hvorav begge fant veien til nettmaskene to ganger hver. Ligue 1-møtet hadde sin egen særegne vri på akkurat dét utfallet. PSGs bidrag til festen var en forrykende oppvisning, men knapt overraskende. Zlatan Ibrahimovic noterte seg for to fulltreffere i løpet av førsteomgangen på Stade Velodrome.

Hva vi derimot ikke hadde ventet, var at Andre-Pierre Gignac også scoret to mål. Begge scoringene var av klassisk midtspiss-kaliber. Det første med høyrebeinet i lengste hjørne, og deretter en heading ved stolperota.

Tidligere hadde Gignac en like stor bør å bære som Ibrahimovic nå har i PSG. Han ble hentet fra Toulouse for rekordsummen €18 millioner i 2010. Mannens kroppsbygning har på mange måter vært hans egen fiende. For å si det enkelt; APG er en storvokst herremann, med økenavnet "Andre-Pierre BicMac". Da vektproblemene var på sitt verste, evnet han ikke score mer enn ett fattig mål på 21 kamper i fjorårssesongen. Marseille-trener Didier Deschamps prøvde derfor, forståelig nok, å kvitte seg med ham i overgangsvinduet i januar.

Klok av skade sendte klubben Gignac på samme vektcamp som gjorde storscorere ut av Karim Benzema og Bafetimbi Gomis. Fasiten hittil er fem mål på åtte kamper, og et Marseilla-lag som er med helt i toppen av Ligue 1. "Jeg føler jeg har fått en ny kropp", uttalte spissen til de fremmøtte reporterne med sin beste "Grethe Roede-stemme".

Det faktum at Gignac spiller angrep for Marseille er vel så mye et bevis på Cote d'Azur-klubbens finansielle muskler som PSGs kjøp av Ibrahimovic. Den høyreiste svensken er en publikumsyndling, og mannens overlegenhet er slående. Ibrahimovic' majestetiske tilstedeværelse til tross - som hans ni mål på syv kamper underbygger - har sin pris. Vi snakker ikke utelukkende om angriperens ukelønn som klubbpresident Nasser Al-Khelaifi sørger for. Snarere det faktum at Carlo Ancelottis lag allerede har gjort seg farlig avhengig av Zlatans bidrag.

Som individuell spiller er Ibrahimovic intet mindre enn sensasjonell. Spillestilen hans handler derimot ikke så mye om lagspill. Han er de tradisjonelle "No 9" og "No 10" i en og samme person; den høyreiste spissen som tar juling fra midtstopperne og scorer målene, i tillegg til den aktive linken mellom midtbanen og angrepet - tilretteleggerrollen.

Siden han kom til Paris-klubben har han hatt mye å gjøre i den sistnevnte rollen. Javier Pastore har kun til tider vist seg effektiv, og Ancelotti sliter med å finne den rette balansen i laget. Hvorvidt de noen sinne kommer til å spille champagnefotballen de så gjerne ønsker er et åpent spørsmål. Ettersom treneren har satt sin egen miniatyr-Piro - Marco Veratti - foran forsvarsrekka, betyr det ytterligere snarveier når tenåringsviritousen treffer Ibrahimovic med 60 meterspasninger.

I skrivende stund er ikke Gignac og Ibrahimovic' prestasjoner annen enn varselsskudd. Hvorvidt de kan levere varene på lang sikt gjenstår å se.