Søvndyssende eller vakkert? Hvorfor Barcelona deler opinionen!


Unibets Iain Macintosh lurer på hvorfor Barcelona, selv etter en ny fotballoppvisning, deler opinionen...

Før Martin Demichelis markerte seg, sent og bakfra, fulgte reaksjonene på Manchester Citys oppgjør mot Barcelona det velkjente mønstret. Atter igjen var katalanernes millimeterpasninger av utsøkt kvalitet. Og nok en gang var responsen i England; "Er det bare meg, eller er dette kjedelig?". 

Det er Barcelonas forbannelse, og til en viss grad det spanske landslaget. År med ypperlig teknisk skolering har gjort at noe så vidt vanskelig ser så lett ut. Vi har rett og slett sluttet å la oss imponere. Urettferdig? Så absolutt. Alle som har forsøkt å slå en pasning over 20 meter i parken, og heller truffet noens hage, vet hvor vanskelig det er å flytte ballen som Barcelona gjør det. Og de av oss som følger noen av de 86 lavest plasserte klubbene i det engelske seriesystemet, vet at amatørene ikke har monopol på ikke å treffe rett adressat. 

Det hjelper ikke Barcelonas sak at videospill, åpenbart inngangsporten til sporten for mange unge nå om dagen, gir deg mulighet til å spille ballen kjapt og presist ved hjelp av et tastetrykk. Langt unna å være resultatet av livslang læring, evner denne gruppen å taste ballen fra spiller-til-spiller før de har lært seg reglene rundt innbytter. 

Ei heller bidrar det til forståelse for at toppfotballen på kontinentet er så allmenngyldig. Før vi begynte å motta utenlandske TV-signaler inn i stuene, kunne engelske fotballfans kun se Barcelona i en eller annen Europacupfinale, og da i korte glimt, på Trans World Sport tidlig lørdag morgen. Nå kan vi se de spanske gigantene spille oftere enn du har mulighet til å følge Manchester United. Og du vet vel hvilke følelser man utvikler for noe man ser jevnlig?

Men, gjør det Barcelona kjedelige? Er det god fotball, eller er god fotball kun dårlig underholdning? Hvem har rett, og hvem tar feil? Vel, sannheten er at det ikke betyr noe uansett.

En av årsakene til fotballens stadige - og nærmest universelle popularitet - er at så mange mennesker kan finne så forskjellige og motstridende gleder i sporten. Danny Baker sa en gang på Twitter at han mener "fotball er kaos, og kommentatoryrket kun var tull". Jonathan Wilson åpnet "Inverting The Pyramid" med å gå i rette med en lignende journalist som mente at formasjoner ikke var viktig. 

Denne måneden - på Guardian Sports Network - kunne vi lese at Michael Moruzzi mener at de som reduserer spillere til statistikk ikke fortjener fotball. Fire dager senere, tok Sanjit Atwal ordet. Grunnleggeren av Squawka fastslo at folk som Moruzzi - i overført betydning, selvsagt - spiste "Happy Meal", mens tallknuserne til sammenligning kunne nyte en syvretters middag. Hver gang spillere kommer i håndgemeng på banen, spretter de alvorlige kommentatorfjesene opp. "Ingen ønsker å se slikt på en fotballbane", uttaler de hver gang. Personlig storkoser jeg meg over slike episoder. 

Sannheten er at alle har rett, og alle tar feil. Barcelona er pentspillende, og Barcelona er kjedelig. Det kommer bare an på øyene som ser. Dersom du liker tall, versågod. Dersom du heller ønsker å se munnhuggeri på sidelinja, snarere enn grafer som viser spillernes bevegelser; strålende. Hvorvidt du ønsker å se Sør Amerikansk fotball i de tidlige morgentimer, Hereford i striregn eller Bayern München på TV har ingen betydning. 

De eneste som tar feil, er de som forsøker å presse sin mening på andre. For den gode ordens skyld: Det finnes ingen "rett" måte å se fotball på. Det er slik fotballen fungerer.