"Old Europe": De forhatte oppkomlingene fra Hoffenheim!


I sagaen om "Old Europe" tar vi her en nærmere kikk på Tyskland, hvor det stort sett er umulig for kaksene å få sikret seg kontroll i fotballklubbene. Det skyldes den tyske "50+1-regelen", som vi skal komme tilbake til. 

Det er imidlertid én klubb som er det berømmelige unntaket - nemlig Hoffenheim.

Her er Dietmar Hopp det nærmeste vi kommer en tradisjonell "Rik Onkel", selv om den hjemlige tyske pressen foretrekker å kalle ham en filantrop. 

Det er uansett utelukkende på grunn av Dietmar Hopp at Hoffenheim er å finne i Bundesligaen. Tilbake i 2000 befant klubben seg i 5. divisjon, mens de allerede sommeren 2008 spilte sin første Bundesliga-kamp.

Hopp var selv aktiv som spiller i klubben som barn. Å gjøre Bundesliga-klubb av Hoffenheim var følgelig drømmene allerede fra han trådte sine barnesko i klubben. Det er likevel ikke fritt for at man mange steder i Tyskland nærer hat til Hoffenheim og især Dietmar Hopp: I kritikernes øyne er Hoffenheim er klubb uten historie, sjel og skikkelige supportere. Klubber som er eid av større industrikonsern - ala Leverkusen og Wolfsburg - har i det minste en lang tradisjon bak seg fra toppfotballen. Hoffenheims opptur, derimot, skyldes utelukkende Hopps milliarder.

Hopp er heller ikke en herremann som overlater den daglige driften til andre. Han blander seg inn i det meste, og i Hoffenheim er Hopps ord lov, slik som Abramovich i Chelsea. Utad spiller han rollen som beskjeden fotballfan - den sympatiske milliardær, som alltid er å se med et blått og hvitt halstørkle. Internt er det likevel mannens jernvilje som får gjennomslag, og det kan verken klubbstyret, trenerne eller spillere gjøre noe med.


Da suksesstreneren Ralf Rangnick i sin tid leverte sin oppsigelse, da klubben solgte Luiz Gustavo til Bayern München mot hans vilje, fikk assistenten Marco Pezzaiuoli ansvaret. Uten videre hell. Holger Stanislawski kom inn dørene på Rhein-Neckar Arena, med melding om i større grad å satse på egne talenter. Og dét har blant andre danske Jannik Vestergaard nytt godt av i midtforsvaret.

Men, da laget ikke leverte stabile resultater, mistet Hopp tålmodigheten med Stanislawski. Etter et pinlig cuptap mot Greuther Fürth fikk han fyken, og ble erstattet av Markus Babbel.

Sistnevnte holdt i snaue 10 måneder, før han ble avløst av Frank Kramer - hvis manager ble værende i én måned. Deretter fulgte Marco Kurz (fire måneder), før Markus Gisdol ble ansatt i april 2013, med den umulige oppgaven å redde klubben fra nedrykk. Noe han på nærmest mirakuløst vis klarte.


Problemet med Hopp – i den tysk sammenheng, om ikke annet – er at han la sin elsk på en klubb "uten historie". For hvorfor dytte millioner av Euro inn i lille, betydningsløse Hoffenheim, når FC Kaiserslautern ligger 100 kilometer nord - en klubb MED historie.

Det er imidlertid en del av det unike ved Hopp og Hoffenheim: Han er en mann som i sine unge dager spilte for klubbens ungdomslag, og som "tilfeldigvis" gikk hen og ble milliardær. Dermed kunne han realisere sin drøm om å gjøre sin egen barndomsklubb til noe stort i tysk fotball.

Og heri ligger det store dilemmaet; for hvem av oss ville vel ikke gjøre det samme, hvis vi hadde økonomiske muskler?

Hopp har jo ikke utelukkende brukt penger på klubben og spillernes lønn, men han har også investert massivt i et ungdomsakademi og har et tydelig fokus på unge, talentfulle spillere.

Han er på samme tid også en suksessrik forretningsmann; en som er vant til å få viljen sin, og ikke være tvunget til å konsultere verken styre eller andre når han har en plan. Dietmar Hopp er på alle måter symbolet på velmenende kakser i fotballen: På én måte en velsignelse, og på samme tid en forbannelse. 

I Tyskland forsøker man å unngå dette, ved at de har den allerede nevnte "50+1-regelen". Det gjør at ingen enkeltindivider kan erverve en kontrollerende posisjon i en fotballklubb. Rent proforma har da heller ikke Hopp en slik posisjon i Hoffenheim. Det er bare dét, at alle er på det rene med at hans ord er lov. 

Og der finner også grunnen til frykten: Ikke at Hoffenheim, som den lille oppkomlingen, takket være millioner av Euro, har banet seg vei opp i Bundesligaen. Men, at man ved personer som Hopp kan ende med "Engelske tilstander", noe som fotballfolket i Tyskland ser på som et skremmebilde.

Hopp eier kun 49% av klubben, men sørger for 96% av kapitalen. Man behøver således ikke være rakettforsker for å skjønne tegningen. 

Hopps innflytelse kan kun la seg gjør i Tyskland, fordi hans engasjement startet da klubben lå utenfor Bundesliga-systemet (1., 2., og 3. Bundesliga). Klubben er således bygd opp fra bunnen. Du skal dermed ha en solid porsjon tålmodighet dersom du vil inn i tysk fotball samme vei - noe Red Bull-konsernet har fått erfare.

Hopp har tilført Hoffenheim om lag 2 milliarder NOK - hvorav 1.8 milliarder er brukt på infrastruktur. Det vil si klubbens nye stadion i Sinsheim og ungdomsakademiet.


Skal man snakke om "Gamle Penger", så er Hopp selve inkarnasjonen på en mann med lokal forankring, og en som vil sin fotballklubb alt det beste. Han er likeledes en som har muligheten til å gjøre nettopp dét.

Men, fordi han - og klubben - er det sorte får i tysk fotball, blir han også den opplagte skyteskiven for kritikken i retning Hoffenheim. Ikke minst forrige sesong, hvor klubben med nød og neppe unngikk degradering. 

”Filantrop og Investor" er begrepene Hopp selv benytter når han skal beskrive sitt engasjement i TSG Hoffenheim. Takket være pengene, vinner Hopp hver eneste maktkamp i klubben. Og det at én mann er allmektig, har man som kjent dårlige erfaringer med i Tyskland...